Demens er en samlebetegnelse for sykdommer og skader i hjernen som fører til vedvarende svikt i hukommelse, tenkning og andre kognitive funksjoner, og som etter hvert påvirker evnen til å fungere i hverdagen. Alzheimers sykdom er den vanligste årsaken til demens. Om lag 115 000 mennesker lever med demens i Norge. Ifølge Folkehelseinstituttet er antallet forventet å nesten dobles frem mot 2050, hovedsakelig som følge av en aldrende befolkning. Det finnes foreløpig ingen behandling som kan kurere de vanligste demenssykdommene, men tidlig utredning, riktig behandling og tilpasset oppfølging kan bidra til bedre funksjon, livskvalitet og planlegging av videre omsorg.
Hva er demens?
Demens er en samlebetegnelse for flere sykdommer og skader i hjernen som fører til vedvarende svikt i kognitive funksjoner. Dette kan blant annet påvirke hukommelse, språk, orientering, oppmerksomhet, problemløsning og evnen til å planlegge og ta beslutninger. For at tilstanden skal betegnes som demens, må den kognitive svikten være så uttalt at den påvirker personens funksjon i dagliglivet.
Demens skyldes sykdomsprosesser eller skader i hjernen som påvirker nervecellenes funksjon og gradvis kan føre til tap av nerveceller og forbindelsene mellom dem. De underliggende mekanismene varierer mellom ulike demenssykdommer. Ved Alzheimers sykdom spiller blant annet unormal opphopning av proteinene amyloid og tau en sentral rolle, mens vaskulær demens skyldes skader i hjernen som følge av sykdom i blodårene.
De fleste demenssykdommer utvikler seg over tid, men både hastigheten og sykdomsforløpet varierer betydelig. Alzheimers sykdom har vanligvis en gradvis utvikling, mens vaskulær demens blant annet kan utvikle seg trinnvis etter nye karskader i hjernen.
Alzheimers sykdom er den vanligste årsaken til demens. Andre vanlige former er vaskulær demens, demens med Lewy-legemer og frontotemporal demens. Blandingsformer forekommer også, særlig hos eldre, og en person kan for eksempel ha både Alzheimers sykdom og vaskulære forandringer i hjernen.
Hvor vanlig er demens blant eldre i Norge?
Om lag 115 000 mennesker lever med demens i Norge. Forekomsten øker betydelig med alderen, og demens er derfor særlig vanlig blant eldre. Fordi befolkningen blir eldre og flere lever til høy alder, forventes antallet personer med demens å øke betydelig i årene fremover.
Ifølge Folkehelseinstituttets beregninger kan rundt 225 000 mennesker leve med demens i Norge i 2050 dersom dagens utvikling fortsetter. Det innebærer nesten en dobling sammenlignet med dagens nivå.
Flere kvinner enn menn lever med demens. En viktig forklaring er at kvinner i gjennomsnitt lever lenger, og høy alder er den viktigste risikofaktoren for demens. Demens kan også ramme yngre personer, men demens før 65 års alder er langt mindre vanlig enn demens hos eldre.
Hva er de første tegnene på demens hos eldre?
De første tegnene på demens varierer fra person til person og avhenger blant annet av hvilken demenssykdom som ligger til grunn. Endringene kommer ofte gradvis og kan i begynnelsen være vanskelige å skille fra normal aldring.
Vanlige tidlige tegn kan være:
- økende problemer med å huske nylige hendelser eller samtaler
- gjentakelse av de samme spørsmålene
- vansker med å finne ord eller følge en samtale
- problemer med planlegging, problemløsning eller andre kjente oppgaver
- redusert orientering for tid eller sted
- problemer med å finne frem, også på tidligere kjente steder
- endringer i initiativ, humør, atferd eller sosial fungering
Ved Alzheimers sykdom er problemer med å lære og huske ny informasjon ofte blant de tidligste symptomene. Personen kan for eksempel glemme nylige samtaler eller avtaler og stille det samme spørsmålet flere ganger.
Andre demenssykdommer kan starte annerledes. Ved frontotemporal demens kan endringer i personlighet, atferd eller språk komme før tydelige hukommelsesproblemer. Ved demens med Lewy-legemer kan tidlige tegn blant annet være svingninger i oppmerksomhet og kognitiv funksjon, synshallusinasjoner, søvnforstyrrelser og parkinsonistiske symptomer.
Det viktigste er derfor ikke ett enkelt symptom, men om det har oppstått en vedvarende endring fra personens tidligere funksjonsnivå som gradvis begynner å påvirke hverdagen.
Vanlige symptomer på demens hos eldre
Demens innebærer langt mer enn hukommelsestap. Sykdommen kan påvirke hukommelse, språk, orientering, oppmerksomhet, dømmekraft og evnen til å planlegge og gjennomføre daglige aktiviteter. Mange utvikler også psykiske symptomer og endringer i atferd.
Kognitive symptomer
Vanlige kognitive symptomer kan være:
- hukommelsesproblemer
- vansker med å finne ord eller uttrykke seg
- problemer med å forstå eller følge samtaler
- redusert orientering for tid og sted
- vansker med å finne frem på kjente steder
- redusert oppmerksomhet og konsentrasjon
- problemer med planlegging og problemløsning
- svekket dømmekraft og risikovurdering
- vansker med å utføre tidligere kjente oppgaver
Psykologiske og psykiatriske symptomer
Personer med demens kan også utvikle psykiske symptomer. Disse kan blant annet omfatte:
- depresjon
- angst og uro
- apati og redusert initiativ
- irritabilitet
- følelsesmessige svingninger
- søvnforstyrrelser
- hallusinasjoner
- vrangforestillinger
- mistenksomhet
Hallusinasjoner og vrangforestillinger forekommer ikke ved alle demenssykdommer. Slike symptomer kan være særlig fremtredende ved enkelte tilstander, blant annet demens med Lewy-legemer.
Atferdsendringer
Endringer i atferd kan blant annet vise seg som:
- rastløshet eller agitasjon
- verbal eller fysisk aggresjon
- gjentakende handlinger eller spørsmål
- sosial tilbaketrekning
- endret døgnrytme
- vandring
- redusert hemning eller sosial dømmekraft
- endringer i personlighet og væremåte
Psykologiske symptomer og atferdsendringer omtales ofte samlet som atferdsmessige og psykologiske symptomer ved demens (APSD). Slike symptomer er vanlige gjennom sykdomsforløpet, men hvilke symptomer som oppstår og hvor uttalte de blir, varierer betydelig.
Symptombildet avhenger blant annet av hvilken demenssykdom personen har, hvilke deler av hjernen som er påvirket og hvor langt sykdommen har utviklet seg. To personer med samme demensdiagnose kan derfor ha svært forskjellige symptomer og behov for hjelp.
Hvis du eller din kjære opplever flere av disse symptomene
ikke la forsinkelsen gjøre dem alvorlige. Bestill en gratis samtale med vår ledende psykiater for å diskutere bekymringen din
Hvordan vet jeg om glemsel er demens eller normal aldring?
Det er normalt at enkelte kognitive funksjoner endrer seg med alderen. Man kan for eksempel bruke lengre tid på å hente frem et navn eller huske hvor man har lagt noe. Slike episoder betyr ikke nødvendigvis at man har demens.
Ved demens er endringene mer vedvarende og uttalte. De representerer en reduksjon fra personens tidligere funksjonsnivå og begynner etter hvert å påvirke evnen til å mestre hverdagen. Det kan for eksempel bli vanskeligere å huske avtaler, finne frem, håndtere økonomi, følge opp medisiner eller gjennomføre oppgaver som tidligere var enkle.
Normal aldring | Tegn som kan gi mistanke om demens |
Glemmer av og til et navn, men kommer på det senere | Glemmer gjentatte ganger navn eller informasjon som tidligere var godt kjent |
Bruker litt lengre tid på å lære noe nytt | Har betydelige problemer med å lære eller huske ny informasjon |
Legger fra seg nøkler eller andre gjenstander og finner dem igjen | Legger gjenstander på uvanlige steder og klarer ikke å finne ut hva som har skjedd |
Glemmer av og til en avtale | Glemmer avtaler gjentatte ganger til tross for påminnelser |
Kan gjøre en feil i økonomien | Får nye og vedvarende problemer med regninger eller økonomiske beslutninger |
Trenger litt lengre tid på kompliserte oppgaver | Får problemer med oppgaver som tidligere ble mestret uten hjelp |
Det finnes ikke ett enkelt symptom som avgjør om en person har demens. Det viktigste er om det har skjedd en vedvarende endring fra tidligere funksjonsnivå, om problemene utvikler seg over tid, og om de påvirker dagliglivet.
Ved nye eller økende hukommelsesproblemer bør årsaken vurderes medisinsk. Kognitiv svikt kan også skyldes andre tilstander enn demens, blant annet depresjon, delirium, legemiddelbivirkninger, søvnproblemer og enkelte kroppslige sykdommer.
Er du usikker på om endringene skyldes normal aldring eller tegn på kognitiv svikt? En strukturert faglig vurdering kan bidra til å avklare symptomene og behovet for videre utredning. Du trenger ikke henvisning for å bestille konsultasjon hos oss.
Hva er årsakene til demens?
Demens kan skyldes flere forskjellige sykdommer og skader i hjernen. De påvirker hjernen på ulike måter og kan derfor gi forskjellige symptomer og sykdomsforløp. Alzheimers sykdom er den vanligste årsaken til demens. Andre vanlige årsaker er vaskulær demens, demens med Lewy-legemer og frontotemporal demens. Det er også vanlig, særlig hos eldre, å ha en blanding av flere sykdomsprosesser i hjernen.
Alzheimers sykdom
Alzheimers sykdom er den vanligste årsaken til demens. Sykdommen kjennetegnes blant annet av unormal opphopning av proteinene amyloid-beta og tau i hjernen. Dette er forbundet med gradvis skade og tap av nerveceller og forbindelsene mellom dem.
Ved typisk Alzheimers sykdom rammes områder som er viktige for hukommelse tidlig i sykdomsforløpet. Derfor er problemer med å lære og huske ny informasjon ofte blant de første symptomene. Etter hvert kan også språk, orientering, problemløsning og andre kognitive funksjoner bli påvirket.
Vaskulær demens
Vaskulær demens skyldes skader i hjernen som følge av sykdom i blodårene. Skadene kan blant annet oppstå etter større eller mindre hjerneslag eller som følge av sykdom i hjernens små blodårer.
Symptomene avhenger av hvilke områder av hjernen som er rammet. Noen får særlig problemer med oppmerksomhet, tempo, planlegging og andre eksekutive funksjoner. Forløpet kan være gradvis, men hos enkelte utvikler symptomene seg mer trinnvis i forbindelse med nye karskader.
Høyt blodtrykk, diabetes, røyking, høyt kolesterol og andre hjerte- og karrelaterte risikofaktorer kan øke risikoen for vaskulær hjerneskade.
Demens med Lewy-legemer
Demens med Lewy-legemer er forbundet med unormal opphopning av proteinet alfa-synuklein i nerveceller. Disse avleiringene kalles Lewy-legemer og påvirker flere av hjernens funksjoner.
Typiske symptomer kan være tydelige svingninger i oppmerksomhet og kognitiv funksjon, synshallusinasjoner og parkinsonistiske symptomer som langsomme bevegelser og stivhet. Søvnforstyrrelser, særlig REM-søvn-atferdsforstyrrelse, kan også forekomme og kan vise seg tidlig i sykdomsforløpet.
Frontotemporal demens
Frontotemporal demens er en samlebetegnelse for flere sykdommer som hovedsakelig rammer panne- og tinninglappene i hjernen. Disse områdene er blant annet viktige for personlighet, sosial atferd, impulskontroll og språk.
Sykdommene er forbundet med unormale proteinforandringer i hjernen, blant annet knyttet til tau eller TDP-43. Symptomene varierer etter hvilke områder som rammes. Noen utvikler først tydelige endringer i personlighet og sosial atferd, mens andre får progressive språkproblemer.
Frontotemporal demens debuterer ofte tidligere enn Alzheimers sykdom og er en viktig årsak til demens hos personer som utvikler symptomer før vanlig alder for demens.
Risikofaktorer for demens hos eldre
Høy alder er den viktigste risikofaktoren for demens, men demens er ikke en normal del av aldring. Risikoen påvirkes av et samspill mellom alder, genetiske faktorer, fysisk helse, livsstil og miljø.
Flere faktorer er forbundet med økt risiko for å utvikle demens. Noen av disse kan påvirkes gjennom forebygging og behandling:
- høyt blodtrykk
- høyt LDL-kolesterol
- diabetes
- overvekt
- fysisk inaktivitet
- røyking
- høyt alkoholforbruk
- hørselstap
- synstap
- depresjon
- sosial isolasjon
- hodeskader
- luftforurensning
Flere av disse faktorene påvirker også risikoen for hjerte- og karsykdom. God behandling av blant annet høyt blodtrykk, diabetes og høyt kolesterol er derfor viktig både for generell helse og for å redusere risikoen for vaskulær hjerneskade.
Frontotemporal demens
De fleste tilfeller av demens skyldes ikke én enkelt arvelig genfeil. Risikoen oppstår vanligvis gjennom et samspill mellom alder, genetisk sårbarhet, helse, livsstil og miljø.
Enkelte genetiske varianter kan øke risikoen for bestemte demenssykdommer uten at personen nødvendigvis utvikler sykdom. Sjeldnere finnes arvelige genforandringer som i seg selv kan gi svært høy risiko for demens. Dette er særlig aktuelt ved enkelte familier med demens som debuterer i relativt ung alder.
Familier med flere tilfeller av tidlig debuterende demens kan derfor ha behov for nærmere medisinsk vurdering og i enkelte tilfeller genetisk veiledning.
Hvordan utvikler demens seg over tid?
De fleste demenssykdommer utvikler seg gradvis, men sykdomsforløpet varierer betydelig mellom personer og mellom ulike former for demens. Det er derfor ikke mulig å forutsi nøyaktig hvor raskt sykdommen vil utvikle seg hos den enkelte.
For å beskrive sykdomsutviklingen brukes ofte en forenklet inndeling i tidlig, moderat og alvorlig fase. Overgangen mellom fasene er gradvis, og personer med samme diagnose kan ha svært forskjellig funksjonsnivå.
Tidlig fase
I tidlig fase er symptomene ofte relativt milde. Personen kan fortsatt klare mye selv, men begynner å få problemer med enkelte mer krevende aktiviteter.
Det kan blant annet oppstå:
- problemer med å huske nylige hendelser og avtaler
- gjentakelse av spørsmål
- vansker med å finne ord
- redusert oversikt og planleggingsevne
- problemer med økonomi eller andre kompliserte oppgaver
- vansker med å orientere seg i mindre kjente omgivelser
Endringene kan i begynnelsen være subtile og feilaktig oppfattes som normal aldring.
Moderat fase
Etter hvert blir den kognitive svikten tydeligere og får større konsekvenser for hverdagen. Personen kan trenge hjelp med medisiner, økonomi, matlaging, avtaler og etter hvert også personlig omsorg.
I denne fasen kan det også oppstå atferdsmessige og psykologiske symptomer ved demens (APSD), som angst, depresjon, apati, irritabilitet, uro, søvnforstyrrelser, hallusinasjoner eller vrangforestillinger. Hvilke symptomer som oppstår, varierer betydelig.
Alvorlig fase
Ved langtkommen demens er den kognitive svikten omfattende, og personen blir stadig mer avhengig av hjelp fra andre. Språk og kommunikasjon kan bli betydelig redusert, og det kan oppstå problemer med blant annet mobilitet, ernæring og andre grunnleggende funksjoner.
Behovet for pleie og tilsyn øker betydelig. Mange vil etter hvert ha behov for omfattende hjelp gjennom hele døgnet.
Forløpet er ikke nødvendigvis jevnt. Ved Alzheimers sykdom ser man ofte en gradvis utvikling, mens vaskulær demens hos enkelte kan utvikle seg mer trinnvis i forbindelse med nye karskader. Akutt eller rask forverring bør ikke automatisk tilskrives demens, men bør vurderes med tanke på blant annet delirium, infeksjon, legemiddelbivirkninger eller annen sykdom.
Hvordan stilles demensdiagnosen?
Det finnes ingen enkelt test som alene kan bekrefte eller utelukke demens. Diagnosen bygger på en samlet vurdering av personens symptomer, utviklingen over tid, kognitiv funksjon og hvordan endringene påvirker evnen til å fungere i hverdagen.
Utredningen starter ofte hos fastlegen og omfatter vanligvis samtale med pasienten, opplysninger fra pårørende når dette er mulig og relevant, klinisk undersøkelse, kognitiv testing og blodprøver. Det er samtidig viktig å undersøke om symptomene kan skyldes andre tilstander enn demens.
Ved behov kan personen henvises til spesialisthelsetjenesten for en mer omfattende utredning.
Kognitiv testing
Standardiserte tester kan brukes som en del av utredningen. MMSE-NR og klokketest er blant verktøyene som brukes i Norge, og MoCA kan være aktuelt i enkelte sammenhenger.
Testene kan gi informasjon om blant annet hukommelse, oppmerksomhet, språk, orientering og eksekutive funksjoner. Resultatene må alltid tolkes sammen med øvrige kliniske opplysninger. En lav skår betyr ikke nødvendigvis at personen har demens, og en normal skår utelukker heller ikke alltid kognitiv sykdom.
Hjerneavbildning
CT eller MR av hjernen brukes ofte som en del av demensutredningen. Bildene kan vise forandringer som støtter mistanke om bestemte demenssykdommer, avdekke vaskulære skader og bidra til å identifisere andre mulige årsaker til symptomene.
MR gir mer detaljert informasjon enn CT og kan være særlig nyttig når diagnosen er usikker eller sykdomsbildet er atypisk.
Klinisk undersøkelse
Den kliniske undersøkelsen kan blant annet omfatte vurdering av allmenntilstand, nevrologiske funn, syn, hørsel og andre forhold som kan påvirke kognitiv funksjon. Legemiddelbruk bør også gjennomgås fordi enkelte legemidler kan bidra til forvirring eller kognitive symptomer.
Blodprøver
Blodprøver brukes først og fremst for å undersøke om det finnes andre sykdommer eller tilstander som kan bidra til kognitive symptomer.
Hvilke prøver som tas, tilpasses den enkelte, men utredningen kan blant annet omfatte blodstatus, elektrolytter, nyre- og leverfunksjon, stoffskifte, glukose eller HbA1c, vitamin B12 og folat. Andre undersøkelser bestilles når sykehistorien eller kliniske funn gir grunn til det.
Hvordan utføres en demensutredning?
Utredning av demens i Norge starter vanligvis i primærhelsetjenesten, ofte hos fastlegen og eventuelt i samarbeid med kommunens hukommelses- eller demensteam.
Mange personer kan utredes og diagnostiseres i primærhelsetjenesten. Ved usikker diagnose, atypisk sykdomsbilde, tidlig debut eller andre kompliserende forhold kan det være behov for utvidet utredning i spesialisthelsetjenesten.
Målet er ikke bare å avgjøre om personen har demens. Man forsøker også å finne ut hvilken sykdom som ligger bak symptomene, utelukke andre årsaker til kognitiv svikt og kartlegge personens funksjon og behov for hjelp.
Trinn 1: Sykehistorie og samtale
Utredningen begynner med en grundig gjennomgang av symptomene og hvordan de har utviklet seg over tid. Det er særlig viktig å kartlegge om det har skjedd en endring fra personens tidligere funksjonsnivå.
Når personen samtykker til det, er opplysninger fra pårørende ofte svært nyttige. Pårørende kan ha observert endringer i hukommelse, språk, atferd, orientering, økonomi, medikamenthåndtering eller andre daglige funksjoner som personen selv ikke er fullt oppmerksom på.
Tidligere sykdommer, psykiske symptomer, legemidler og alkoholbruk bør også gjennomgås.
Trinn 2: Kognitiv testing
Standardiserte kognitive tester brukes som en del av den samlede vurderingen.
Aktuelle verktøy kan blant annet være:
- MMSE-NR3
- klokketest (KT-NR3)
- MoCA
Testene undersøker ulike sider av kognitiv funksjon, blant annet hukommelse, orientering, oppmerksomhet, språk, visuospatiale ferdigheter og eksekutive funksjoner.
Testresultatene kan ikke brukes alene til å stille en demensdiagnose. Skårene må vurderes i sammenheng med blant annet alder, utdanning, språk, kulturell bakgrunn, syn, hørsel og personens tidligere funksjonsnivå.
Trinn 3: Kartlegging av funksjon og psykiske symptomer
En sentral del av utredningen er å kartlegge hvordan personen fungerer i hverdagen.
Det vurderes blant annet om vedkommende fortsatt mestrer:
- økonomi
- medisiner
- matlaging
- innkjøp
- transport
- avtaler
- personlig hygiene
- andre daglige aktiviteter
Depresjon, angst, apati, søvnproblemer, hallusinasjoner, vrangforestillinger og andre atferdsmessige og psykologiske symptomer bør også kartlegges.
Dette er viktig fordi blant annet depresjon og delirium kan gi eller forsterke symptomer på kognitiv svikt.
Trinn 4: Klinisk undersøkelse og blodprøver
Den medisinske vurderingen omfatter vanligvis klinisk undersøkelse og relevante blodprøver.
Syn og hørsel bør vurderes, og det kan være behov for nevrologisk undersøkelse. Legemiddellisten bør gjennomgås fordi enkelte legemidler kan bidra til forvirring eller kognitiv svikt.
Blodprøvene tilpasses den enkelte, men kan blant annet omfatte:
- blodstatus
- elektrolytter
- nyrefunksjon
- leverfunksjon
- stoffskifte
- glukose eller HbA1c
- vitamin B12
- folat
Andre prøver tas når sykehistorien eller kliniske funn gir grunn til det.
Trinn 5: Hjemmebesøk og kommunal kartlegging ved behov
I mange kommuner kan et hukommelses- eller demensteam bidra i utredningen. Et hjemmebesøk kan gi verdifull informasjon om hvordan personen fungerer i sitt vanlige miljø.
Teamet kan blant annet kartlegge funksjonsnivå, sikkerhet i hjemmet, behov for hjelpemidler og kommunale tjenester samt belastningen på pårørende.
Kommunenes organisering varierer. Hjemmebesøk fra hukommelses- eller demensteam er derfor ikke et obligatorisk trinn i enhver demensutredning.
Trinn 6: Bildediagnostikk
Bildediagnostikk av hjernen er en viktig del av demensutredningen. CT eller MR kan brukes til å undersøke om det foreligger strukturelle forandringer som kan forklare eller bidra til den kognitive svikten.
Undersøkelsene kan blant annet avdekke:
- tidligere hjerneinfarkter
- småkarsykdom
- hjerneblødninger eller mikroblødninger
- hydrocephalus
- svulster
- andre strukturelle sykdommer
- mønstre av hjerneatrofi
MR av hjernen gir mer detaljert informasjon enn CT og kan blant annet brukes til å vurdere atrofi i hippocampus og mediale temporallapper, kortikale atrofi-mønstre, vaskulære forandringer og andre funn som kan bidra til å skille mellom forskjellige årsaker til kognitiv svikt.
Bildediagnostiske funn kan støtte en diagnose, men et MR- eller CT-bilde alene avgjør ikke om personen har demens.
Trinn 7: Spinalpunksjon og biomarkører
Ved enkelte problemstillinger kan spinalpunksjon være aktuelt som del av en utvidet demensutredning.
Ved spinalpunksjon tas en prøve av cerebrospinalvæsken, også kalt spinalvæsken. Denne kan analyseres for biomarkører som kan gi informasjon om sykdomsprosesser i hjernen.
Ved utredning for Alzheimers sykdom kan aktuelle biomarkører blant annet være:
- amyloid-beta, eksempelvis Aβ42 eller forholdet mellom Aβ42 og Aβ40
- total-tau (t-tau)
- fosforylert tau (p-tau)
Et mønster med redusert amyloid-beta og forhøyet fosforylert tau kan støtte at det foreligger Alzheimer-patologi. Total-tau kan gi ytterligere informasjon om nevronal skade.
Resultatene skal imidlertid ikke tolkes isolert. Biomarkører må vurderes sammen med sykehistorien, kognitiv testing, funksjonsnivå, kliniske funn og bildediagnostikk.
Ved Ahus må resultatene vurderes opp mot laboratoriets gjeldende analysemetode og referansegrenser. Dersom p-tau 450 benyttes som en lokal grense eller del av laboratoriets fortolkning, må verdien oppgis sammen med aktuell analysetype og måleenhet. En p-tau-verdi alene stiller ikke diagnosen Alzheimers sykdom eller demens.
Spinalvæske kan også analyseres med tanke på andre sykdomsprosesser når det foreligger klinisk mistanke, for eksempel inflammatoriske eller infeksiøse sykdommer i sentralnervesystemet.
Trinn 8: Utvidet spesialistutredning
Ved usikker diagnose, atypiske symptomer, tidlig sykdomsdebut eller et komplisert sykdomsbilde kan personen henvises til spesialisthelsetjenesten.
Avhengig av problemstillingen kan utredningen foregå innen blant annet:
- alderspsykiatri
- geriatri
- nevrologi
- hukommelsesklinikk
Utredningen kan ved behov suppleres med omfattende nevropsykologisk testing og i utvalgte tilfeller annen funksjonell eller molekylær bildediagnostikk, for eksempel FDG-PET.
Hvilke undersøkelser som er nødvendige, avgjøres individuelt.
Trinn 9: Diagnose, informasjon og videre oppfølging
Når utredningen er ferdig, gjøres en samlet vurdering av om kriteriene for demens er oppfylt og hvilken sykdom eller kombinasjon av sykdommer som mest sannsynlig ligger bak.
Diagnosen bygger dermed ikke på ett enkelt MR-funn, én testskår eller én biomarkør, men på helheten i sykdomsbildet.
Etter diagnosen bør oppfølgingen tilpasses sykdommens type og alvorlighetsgrad, personens funksjonsnivå, behandling og behovene til personen og de pårørende.
Det bør blant annet vurderes behov for:
- legemiddelbehandling og legemiddelgjennomgang
- kommunale helse- og omsorgstjenester
- hjelpemidler og tilrettelegging
- vurdering av bilkjøring
- ernæringsoppfølging
- støtte og avlastning til pårørende
- planlegging av fremtidig omsorg
Tidlig utredning kan også gjøre det mulig å involvere personen i viktige beslutninger om egen behandling, økonomi, omsorg og fremtid mens vedkommende fortsatt har forutsetninger for å forstå og ta stilling til spørsmålene.
Er du usikker på om symptomene kan skyldes demens?
Hos oss kan du bestille konsultasjon uten henvisning for vurdering av kognitive og alderspsykiatriske symptomer og behovet for videre utredning.
Hvordan behandles demens hos eldre?
Det finnes ingen behandling som kan kurere de vanligste demenssykdommene. Behandlingen har som mål å bevare funksjon og livskvalitet så lenge som mulig, behandle symptomer og andre sykdommer og sørge for riktig støtte og omsorg gjennom sykdomsforløpet.
Behandlingen må tilpasses hvilken demenssykdom personen har, sykdommens alvorlighetsgrad og hvilke symptomer som gir størst problemer.
Legemiddelbehandling
Ved Alzheimers sykdom og enkelte andre demenstilstander kan kolinesterasehemmere som donepezil, rivastigmin eller galantamin være aktuelle.
Memantin kan være aktuelt ved moderat til alvorlig Alzheimers sykdom hos enkelte pasienter.
Disse legemidlene kurerer ikke sykdommen og forhindrer ikke tap av nerveceller, men kan hos enkelte redusere symptomer eller bidra til at funksjonen opprettholdes bedre i en periode.
Psykiske symptomer som depresjon, angst, uro, hallusinasjoner eller vrangforestillinger må vurderes individuelt.
Før legemidler brukes mot atferdsmessige og psykologiske symptomer, bør man så langt som mulig undersøke mulige utløsende eller forverrende årsaker som:
- smerter
- infeksjon
- obstipasjon
- urinretensjon
- søvnproblemer
- legemiddelbivirkninger
- syns- eller hørselsproblemer
- belastninger eller endringer i miljøet
Samtidig er god behandling av andre sykdommer viktig. Blodtrykk, diabetes, hjerte- og karsykdom, ernæring, syn, hørsel og legemiddelbruk kan ha stor betydning for den samlede funksjonen.
Ikke-medikamentelle tiltak
Ikke-medikamentelle tiltak er en sentral del av demensbehandlingen. Tiltakene bør være individuelt tilpasset og ta utgangspunkt i personens tidligere interesser, funksjonsnivå og behov.
Aktuelle tiltak kan blant annet være:
- regelmessig fysisk aktivitet
- sosial kontakt
- meningsfulle aktiviteter
- faste og forutsigbare rutiner
- tilrettelegging av hjemmemiljøet
- god søvnhygiene
- støtte til ernæring og måltider
- behandling av syns- og hørselsproblemer
- hjelpemidler og teknologisk støtte
Ergoterapi og kognitiv støtte
Ergoterapi kan bidra til å kartlegge hvilke aktiviteter personen fortsatt mestrer, og hvordan hjemmet og hverdagen kan tilpasses for å bevare selvstendighet og sikkerhet.
Kalendere, påminnelser, faste plasser for viktige gjenstander, tydelig merking og andre hjelpemidler kan gjøre hverdagen enklere.
Ved mild til moderat kognitiv svikt kan individuelt tilpassede strategier og kognitiv rehabilitering være nyttige for å kompensere for funksjoner som er blitt svekket.
Målet er ikke å gjenopprette hjernen til tidligere funksjonsnivå, men å hjelpe personen til å mestre viktige aktiviteter så godt som mulig.
Hva kan pårørende gjøre for en person med demens?
Pårørende har ofte en viktig rolle gjennom hele sykdomsforløpet. God støtte handler ikke om å overta alt personen gjør, men om å tilpasse hjelpen slik at personen kan bruke de ferdighetene og ressursene som fortsatt er bevart.
Tilpass kommunikasjonen
- Snakk rolig og tydelig.
- Bruk korte og konkrete setninger.
- Gi én beskjed eller ett spørsmål om gangen.
- Gi personen god tid til å svare.
- Reduser bakgrunnsstøy og andre distraksjoner.
- Unngå unødvendige diskusjoner om detaljer personen ikke husker.
- Forsøk å forstå følelsen eller behovet bak gjentatte spørsmål eller uro.
Bevar aktivitet og mestring
Fortsett så langt som mulig med aktiviteter personen kjenner og liker. Musikk, turer, matlaging, hagearbeid, bilder, håndarbeid eller andre kjente aktiviteter kan gi både glede og mestring.
Aktivitetene bør tilpasses funksjonsnivået. For krevende oppgaver kan skape frustrasjon, mens for mye hjelp kan føre til unødvendig tap av selvstendighet.
Oppretthold sosial kontakt
Regelmessig kontakt med familie, venner og andre kjente personer kan bidra til trygghet og livskvalitet.
Sosiale situasjoner bør samtidig tilpasses personens kapasitet. Store, støyende eller uoversiktlige sammenkomster kan bli krevende for enkelte personer med demens.
Tenk på sikkerhet og fremtidige behov
Etter hvert kan det bli nødvendig å vurdere blant annet:
- medikamenthåndtering
- økonomi
- bilkjøring
- fallrisiko
- brannsikkerhet
- ernæring
- hjelpemidler
- hjemmesykepleie
- dagaktivitetstilbud
- avlastning
- behov for heldøgns omsorg
Det er ofte en fordel å diskutere fremtidige ønsker og behov tidlig i sykdomsforløpet, mens personen selv i størst mulig grad kan delta i beslutningene.
Pårørende bør også være oppmerksomme på egen belastning. Langvarig omsorg kan være krevende, og avlastning, veiledning og støtte fra helse- og omsorgstjenesten kan være nødvendig.
Ofte stilte spørsmål
Hva er forskjellen mellom demens og Alzheimers sykdom?
Demens er en samlebetegnelse for tilstander som gir vedvarende svikt i kognitive funksjoner og påvirker evnen til å fungere i hverdagen. Alzheimers sykdom er én bestemt hjernesykdom og den vanligste årsaken til demens. Andre årsaker til demens omfatter blant annet vaskulær demens, demens med Lewy-legemer og frontotemporal demens.
Kan demens behandles eller bremses?
De vanligste demenssykdommene kan i dag ikke kureres. Behandlingen avhenger av hvilken sykdom som ligger bak, hvilke symptomer personen har og hvor langt sykdommen har utviklet seg.
Ved Alzheimers sykdom kan legemidler som kolinesterasehemmere og memantin være aktuelle. De kurerer ikke sykdommen, men kan hos enkelte redusere symptomer eller bidra til at funksjonen opprettholdes bedre i en periode.
God behandling av andre sykdommer, fysisk aktivitet, sosial kontakt, tilrettelegging og individuelt tilpassede tiltak er også viktige deler av behandlingen.
Kan depresjon forveksles med demens hos eldre?
Ja. Depresjon hos eldre kan gi redusert konsentrasjon, hukommelsesproblemer, initiativløshet og langsommere tenkning. Symptomene kan derfor noen ganger ligne demens. Samtidig kan depresjon og demens forekomme samtidig, og depresjon er også vanlig hos personer med demens. En grundig vurdering av symptomene, tidsforløpet, funksjonsnivået og kognitiv funksjon kan bidra til å skille tilstandene.
Hvordan påvirker demens hverdagen?
Hvordan demens påvirker hverdagen avhenger av sykdommens type og alvorlighetsgrad. Tidlig i sykdomsforløpet kan personen for eksempel få problemer med avtaler, økonomi, medisiner, matlaging, bilkjøring eller andre kompliserte aktiviteter, samtidig som grunnleggende egenomsorg fortsatt fungerer godt. Etter hvert kan behovet for hjelp øke. Ved mer alvorlig demens kan personen trenge hjelp med blant annet påkledning, personlig hygiene, toalettbesøk, måltider og mobilitet. Noen vil til slutt ha behov for omfattende tilsyn og omsorg gjennom hele døgnet.
Kan demens forebygges?
Det finnes ingen sikker måte å forhindre all demens på. Forskning tyder imidlertid på at en betydelig del av risikoen for demens er knyttet til potensielt påvirkbare faktorer. Tiltak som kan være gunstige for hjernens helse omfatter blant annet regelmessig fysisk aktivitet, røykeslutt, moderat alkoholbruk, sosial aktivitet og god behandling av høyt blodtrykk, diabetes og høyt kolesterol. Hørselstap og synstap bør også oppdages og behandles. Slike tiltak kan redusere risikoen, men kan ikke garantere at en person ikke utvikler demens.
Hvilke psykiske symptomer kan oppstå ved demens?
Demens kan være forbundet med en rekke psykiske og atferdsmessige symptomer. Disse omtales ofte som atferdsmessige og psykologiske symptomer ved demens (APSD). Symptomene kan blant annet være: depresjon, angst og uro, apati, irritabilitet, søvnforstyrrelser, hallusinasjoner, vrangforestillinger, mistenksomhet, agitasjon, endringer i personlighet og atferd
Symptombildet varierer mellom ulike demenssykdommer og gjennom sykdomsforløpet.
Når bør du kontakte lege hvis du mistenker demens?
Det er fornuftig å kontakte fastlegen når det har oppstått vedvarende eller økende endringer i hukommelse, språk, orientering, dømmekraft eller evnen til å gjennomføre oppgaver som personen tidligere mestret.
Det er særlig grunn til å be om vurdering dersom endringene begynner å påvirke økonomi, medisiner, bilkjøring, arbeid, personlig omsorg eller andre deler av hverdagen. En demensutredning kan både avklare om symptomene skyldes en demenssykdom og undersøke andre mulige årsaker til kognitiv svikt.
Ved plutselig forvirring eller rask endring i kognitiv funksjon bør man søke medisinsk hjelp raskt. Akutt forvirring er ikke et typisk uttrykk for vanlig utvikling av demens og kan blant annet skyldes delirium, infeksjon, legemidler eller annen akutt sykdom.
